For mye aktivitet og for lite læring i norsk skole?

Vi vet lite om hvordan uteskole faktisk praktiseres i norsk skole. Det generelle inntrykket fra skoleforskningen er at det er blitt lagt for mye vekt på individuell elevaktivitet og for lite vekt på læring i et fellesskap. Hovedproblemet er at lærerne ikke riktig vet hvordan de skal forholde seg til den rådende idéen om den autonome og aktive elev med ”ansvar for egen læring”. Det hevdes at lærerne har utviklet en tilbaketrukket og lite intervenerende atferd overfor elevene hvor de har abdisert som ledere og overlatt for mye av ansvaret for læringen til elevene. Dette har ført til en ”minimumsinnsatskultur” i deler av elevgruppen, og for svakt læringstrykk i skolen. De svake resultatene fra senere års internasjonale undersøkelser (PISA, TIMSS og PIRLS), bekrefter dette inntrykket. Sentrale kilder i denne situasjonsbeskrivelsen av norsk skole er Klette (2003, 2007), Haug (2006, 2007), Kjærnsli m.fl. (2007) og Grønmo m.fl. (2008).

Sannsynligvis ville ikke uteskole kommet noe bedre ut enn klasseromsundervisningen om det var blitt gjenstand for tilsvarende undersøkelser. Spørsmålet en må stille seg er om uteskole mange steder fungerer som en elevsentrert ”laissez-faire”-pedagogikk, preget av uforpliktende sosialt samvær og lek og med lite vekt på skolens innhold, fjernt fra intensjonene bak uteskole slik disse er presentert i denne artikkelen? Hvis det er slik må praksis dreies i en mer innholds- og fagorientert retning, uten at man dermed må gi slipp på de mer frie, kreative, utforskende, kroppslige og sosiale kvaliteter i uteskole.