forskerfrø.no blir drifta av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringa
Kontakt oss: forskerfro@naturfagsenteret.no Ansvarleg redaktør: Merethe Frøyland
Personvernerklæring
Tilgjengelegheitserklæring
Dyrking av vannmelon i barnehagen
Å dyrke noe sammen med barn er både lærerikt og en hyggelig felles aktivitet. Jord og vann er morsomt, og å følge en spire fram til plante og frukt for så å kunne høste og smake på den, er en viktig erfaring. Her er et praksiseksempel fra Svensrud Natur- og idrettsbarnehage.
Hver dag har vi et fruktmåltid i barnehagen vår. Det serveres forskjellig frukt etter sesong og hva som er tilgjengelig. På vårparten begynner det å komme vannmeloner i butikkene, og mange av ungene har nok den som sin favoritt. Den smaker søtt og godt. Men hvordan og hvor vokser vannmeloner? Kommer de fra Norge? Må de ha det varmt eller kaldt? Vokser de i trær eller busker? Eller hvordan vokser de egentlig?
Det ble mange spørsmål og ikke så mange svar. Dette måtte vi gjøre noe med. Frøene vi fant i vannmelonbitene våre ble omhyggelig fisket ut og tatt vare på i en kopp. Ivrige og oppglødde barn ville komme i gang så fort som mulig. Dagen etter fant vi fram pappkopper og jord som vi plantet frøene i. De største barna på avdelingen fikk hver sin kopp som de skulle følge ekstra nøye med på. Da fikk de et eierforhold til prosjektet, det var spennende å følge med «sin» kopp. Vi vannet og plasserte dem trygt slik at de skulle få stå i fred inne i barnehagen. Vi snakket om at det var alt for kaldt ute ennå, vi måtte vente på sommeren, sola og mer varme i været. Enn så lenge fikk vinduskarmen duge.
Etter noen dager tok vi dem fram og studerte dem. Skuffelsen var nok stor da barna oppdaget at det ikke hadde skjedd noe som helst i koppene deres. Så nærmet påsken seg, og vi hadde fri noen dager. Da vi kom tilbake til barnehagen, måtte vi sjekke vannmelonfrøene våre. Nå var det blitt store spirer i hver kopp. Dette var spennende, både for barn og voksne. Vi har aldri prøvd å dyrke vannmeloner i barnehagen før. Nå ble plantene omhyggelig vannet, passet på og stelt av ivrige barnehender, og vi så at spirene vokste og vokste. Snart var de langt utenfor koppen sin.
I midten av mai var plantene blitt såpass store at det var på tide å plante dem om. Koppene var blitt for små for røttene, og vi fant en større og mer velegnet kasse vi kunne flytte dem over til. For at ikke plantene skulle «drukne», måtte vi drenere. Dette var et vanskelig ord. Hva betyr å drenere? Vi forklarte ordet, samtidig som barna erfarte hva det ville si. De var med på å finne store steiner som vi kunne legge i bunnen. Deretter fant vi kvist og løv som vi la oppå steinene. Deretter tok vi på jord, og klappet godt til slik at jorda ble god og fast for plantene våre.
Plantene våre vokste og ble større og større. Det begynte å komme blomster på. Vet dere fargen på vannmelonblomster? Det visste ingen av oss, men nå vet vi. Våre ble i hvert fall gule. Vi snakket litt om blomstens jobb. Det er den som sørger for at det blir frukt. En blomst består av flere deler – som har navn. Det var mye å ta tak i ved dette prosjektet, men det aller viktigste var å høre og følge det barn er opptatt av. Det kan fort bli for mye informasjon som gjør at barn mister interessen, at de voksne ikke er på samme «kanal» som barna.
Sommerferien nærmet seg, og vi lurte fælt på hvem som skal passe på plantene våre. Pappaen til en barnehageansatt har drivhus og bor i nærheten. Vi fikk låne plass der. Men først hadde vi en jobb å gjøre for å være sikre på at det ble frukt. For hvem er det som sørger for at vi får frukt og bær? Vi har ved flere anledninger snakket om humlene, og at vi i naturbarnehagen er humlevenner. Bier og humler bestøver blomstene, men hva er egentlig bestøvning? Noen barn fikk være med til drivhuset der de ble utstyrt med en q-tips. Siden det var dårlig med humler og bier i drivhuset, måtte vi late som om vi var bier og humler ved hjelp av q-tipsen. Barna «surret» rundt i luften med hver sin q-tips og sa bzzzzz samtidig som de fløy fra blomst til blomst. Bier og humler flyr fra blomst til blomst på samme måte, først og fremst for å samle nektar til seg selv. Samtidig som de samler nektar, fester det seg bitte små pollen til kroppen deres. Dette pollenet blir spredt til neste blomst humla slår seg ned i.
Noen planter og trær er «gutteplanter» og «jenteplanter», mens andre igjen har både «gutte- og jenteblomster» på samme plante. Vannmelonen er en plante med både jenteblomster og gutteblomster på samme plante, og meloner utvikles bare hvis det har skjedd en vellykket bestøvning og befruktning. Nå var det bare å vente og se.
I august var vi alle tilbake i barnehagen igjen. Vi måtte sjekke hvordan plantene våre hadde det, så vi tok en felles sykkeltur til drivhuset for å se. Det var så moro å se at det var kommet frukt på plantene våre. Ikke så store som i butikken riktignok, men det var tydelig at det var vannmeloner. Barna ville at plantene skulle fortsette å være i drivhuset for å se om de kunne bli større.
I midten av september begynte det å bli kjøligere i lufta, og vi var litt redde for at vannmelonene ikke ville tåle det så godt. De er jo egentlig vant til å vokse i varmere strøk enn her i Norge. Vi besluttet å hente kassen og høste melonene. Alle fikk se, ta på og holde vannmelonene. Noen var på størrelse med et eple, noen var mindre, men et par var faktisk litt større også. Nå lurte vi veldig på om de var søte. Er de røde inni, slik som dem vi kjøper i butikken? Går det an å spise dem? Det var mye undring, og spenningen var til å ta og føle på da vi skar den første – og største – med kniven.
Ja – den var rød inni. Litt lyserød riktignok, men ikke hvit som noen trodde. Det var til og med frø i den også. Hva smaker den? Vi delte opp i små vannmelonbiter, slik at alle som ville, kunne få smake. Mmmmmm….. den var jo god. Ganske så søt faktisk, og med mye saft. Vi koste oss med flere av vannmelonene, og noen barn ville gjerne ha med hjem, fordi de hadde snakket mye om det hjemme, og foreldre fortjente også å se og smake. Foreldre har også fortalt at det samles på frø fra frukt i noen hjem. Så fort det er en fruktstein eller frø, så ivrer barna til og vil plante dem for å se. Vi har tatt vare på frø fra disse melonene, og neste prosjekt blir å forske på om det igjen kan bli planter og frukt fra «egne» vannmeloner. Vi skal også plante noen fra «kjøpe-vannmeloner» for å studere om det er noen forskjell.
Dette prosjektet ble til på bakgrunn av nysgjerrighet og kunnskapsrike voksne som tok barnas innspill på alvor, la til rette og fulgte barna i prosessen. Det er lett å gå i fella med å forklare barn hva som skjer – men det er ikke like lærerikt som det å erfare det selv. Det er dette barns medvirkning dreier seg om, det handler om å tørre å ta signalene, innspillene, uttrykkene og undringen på alvor, og se bort ifra om det passer inn i planen akkurat nå eller ikke. Vi vil være der for ungene og følge dem, ikke fylle dem.
Barna har fått være med på hele prosessen selv, de har erfart og opplevd, ikke bare blitt fortalt. Dette lille verset som vi har tatt oss frihet til å oversette til norsk, forteller og oppsummerer vår erfaring fra dette prosjektet:
Hvis du forteller meg, vil jeg glemme
Hvis du lærer meg, vil jeg huske
Hvis du involverer meg, vil jeg lære
(fritt etter Benjamin Franklin)