Smak som kroppslig sans, utforsking og estetisk erfaring

Foto: Pixabay.com

De to danske utdanningsforskerne Jonatan Leer og Karen Wistoft (2018) undersøkte forskningslitteraturen om barn, smak og utdanning (food education). De var interessert i hva forskere vektla i spørsmål om barns smak i barnehage og skole. Det de fant i denne litteraturen førte til en ganske kritisk artikkel om hvordan forskere, og kanskje mange av oss andre, tenker om barn og smak. Leer og Wistoft mener å se at forskningen har liten tillit til barns smakserfaringer; den forteller en historie om at barna liker de tingene de ikke burde spise, og de liker ikke de tingene de burde spise mer av. I et slikt perspektiv blir målet med opplæring om smak å søke å korrigere barnas smakspreferanser, i håp om at det skal «forbedre» matvanene deres. Det er en god ting å fremme en sunn livsførsel, men hvis hovedmålet blir å «rette på» barnas smak, mister vi viktige dimensjoner med smaken. For smak er også en viktig sans i seg selv, en kilde til glede, og en måte å oppleve og sanse verden på. Leer og Wistoft peker på en mulig løsning, nemlig at man definerer smak som noe positivt, som kan være en kraft i både individuelle og kollektive læringsprosesser. Altså å «se på barns smak, ikke som en barriere som må forseres, men som en ressurs for læring» (Leer og Wistoft, 2018, s. 347, min oversettelse).

Det læringssynet som dominerer i nordiske barnehager, bygger på en forståelse av at barnet tilegner seg kunnskap og erfaringer gjennom aktiviteter og støtte som omgivelsene tilbyr og tilrettelegger for. Slik er det også med læring knyttet til smak. Vi kan anerkjenne at barns smak, som er en form for kunnskap, er barnets egen eiendom. Vi kan ikke putte eller tvinge kunnskap inn i hodet på andre mennesker, det er mennesket selv som avgjør hva som skal læres, men vi kan «fra utsiden» fremme læring og utvikling hos den som lærer gjennom aktiviteter, dialog og andre virkemidler. Denne læringen er både individuell og kollektiv, den foregår i det enkelte hode og kropp, og i samspill med de vi er sammen med. Dette passer godt inn i den nordiske pedagogiske tradisjonen, så derfor er det naturlig å tenke på smaksutvikling i samme baner som annen læring og utvikling. Samtidig passer det godt sammen med forskningen på smaksutvikling hos barn.

Smake tidlig. Foto: Pixabay.com

Begrepet neofobi beskriver menneskers naturlige og iboende skepsis til det nye og ukjente, og i mange tilfeller må dette overvinnes av den enkelte. Det kan være skummelt, og kanskje smaker det ikke godt første gang, men på grunn av sosialt press vil man kanskje velge å gå gjennom ubehaget mange nok ganger til at man til slutt venner seg til det. Jeg har en venn fra ungdomsskoletiden som sa at han som tenåring tvang ned en eller to øl på fest selv om det ikke smakte godt; fra den tredje ølen merket han uansett ikke smaken. Etter hvert begynte han nok å akseptere smaken, og gruet seg ikke til de første slurkene. I dag synes han øl smaker godt og nyter det i moderate mengder. Han gikk fra å ikke like, via å akseptere, til å like. Dette er selvsagt ikke noe eksempel til etterfølgelse, men det illustrerer godt prosessen vi alle kan gå gjennom i møte med nye smaker, konsistenser og lukter. Eksponering fører til at man utvikler aksept, som i neste omgang kan bli til noe man liker. Å utvikle aksept for noe fremmed krever altså gjentakelse. Forskningen antyder at man kan utvikle aksept etter 10-20 eksponeringer, men man har observert at bare fem eksponeringer har gjort at små barn har begynt å akseptere en smaksopplevelse (Hausner, Olsen, og Møller, 2012).

Bruk av tvang, «du må spise opp det vi har forsynt deg med», kan imidlertid slå ut motsatt fordi smakserfaringen knyttes til en ubehagelig opplevelse. Slik Elly Tuset beskriver et annet sted i dette nummeret, kan bruk av lokkemiddel også fungere mot sin hensikt. Hvis du frister med iskrem for at noen skal spise fisken eller grønnsaken risikerer du at preferansen for iskrem øker uten at skepsisen overfor fisk eller grønnsaken avtar. Du anerkjenner at fisk/grønnsak ikke er godt, en lidelse vedkommende må gjennom, for å komme til iskremen.

Som voksne har vi ofte klare forestillinger om hva vi mener er bra for barnet, noe som gjerne gjenspeiles i hva vi tilbyr. I litteraturen vil dette ofte være ikledd et mål om sunnhet, som nevnt over. Men vi kan som voksne også ønske å la barna ta del i gleder som vi voksne har, ting vi selv har lært oss å sette pris på; oliven med sterk smak, blåskjell eller østers med eksotisk konsistens, eller modne oster med kraftig eller skarp aroma.

Foreslår endret til Og iblant kan vi til og med foreta slike sanselige reiser sammen ved at vi utfordrer både barna og oss selv med nye smaker. Å utforske sammen er definitivt noe som faller innenfor både den nordiske barnehagetradisjonen, og pedagogisk og didaktisk litteratur om utforsking og erfaringsbasert utdanning.

Så, hva gjør vi? Det er antakelig mange måter å gripe an dette på, men jeg skal komme med noen forslag. Disse er dels basert på Leer og Wistoft og dels på egne resonnementer med utgangspunkt i annen litteratur, og (forhåpentligvis) sunn fornuft.

Smak som handling og erfaring

Jeg har foreslått at vi kan se på smak på tre ulike måter, at vi kan forstå mat via tre ulike dimensjoner (Fooladi, 2020):

• Dimensjon 1: Smak som en fysiologisk sans
• Dimensjon 2: Smak som en analytisk handling
• Dimensjon 3: Smak som en estetisk erfaring

Dette er ikke en normativ skala der dimensjon 2 er å foretrekke framfor dimensjon 1 osv. Den kan heller sees som en måte å rydde i landskapet, og forstå bedre hvordan vi kan forholde oss til smak.

I den første dimensjonen ser vi på smak som en sans som vi kan lære om; hvordan fungerer tunga, nesa osv. Dette er det klassiske naturfaglige perspektivet på smak som skoleelever gjerne møter i naturfagundervisningen, men som vi også kan leke oss med i barnehagen. Slik som at vi smaker i munnen, lukter i nesa, og kjenner konsistenser gjennom berøring med huden (også inni munnen). Kjenner vi smak bare på selve tunga, eller kan vi kjenne smak av noe andre steder i munnen? Det kan også handle om å smake på ulike ting mens man holder igjen for nesa: smaker de likere når lukta ikke er med? Sukker og vaniljesukker er et slående eksempel. Vaniljesukker er nemlig ikke sukker med vaniljesmak, men sukker med vaniljelukt. Bare prøv selv, og bruk gjerne melis i stedet for sukker slik at konsistensen blir mest mulig lik vaniljesukkeret. Andre ting smaker såpass ulikt at smakssansen vanligvis hjelper oss til å skille dem, slik som om man kjenner forskjell på eple, løk og gulrot som beskrevet i aktiviteten «Kan du smake når nesen er tett?» på forskerfrø.no. Her kan man altså lære noe om hvordan sansene våre fungerer, begreper knyttet til smak, og hvordan de ulike sansene fungerer i samspill når vi putter noe i munnen. I denne dimensjonen er smak forstått som en «ting», et substantiv, noe vi kan undersøke og forstå ved vår egen kropp.

Å smake noe bittert er også en opplevelse. Foto: Guri Langholm.

I dimensjon 2 forstår vi ikke smak som en «ting» men som en aktiv handling, et verb, og smakssansen er noe vi bruker for å undersøke, vurdere, analysere. Smaken blir et måleinstrument: «hvilken av de to er surest?», «hvilke smaker kjenner vi når vi tygger engsyre?» Her blir spørsmålene vi stiller før vi smaker veldig viktige, for smaksoppdraget må være målrettet og entydig. Altså spør vi ikke «var det godt?» eller «likte du det?», men vi ber om en vurdering som er mer beskrivende enn den er dømmende. Den tidligere nevnte aktiviteten med å smake på eple, løk og gulrot kan også brukes her, hvis man stiller spørsmålet litt annerledes enn i dimensjon 1. For eksempel kan man spørre etter beskrivelser av smakene, og ikke bare om man kan klare seg med smakssansen alene men også trenger luktesansen for å kjenne forskjell på de tre. I dette perspektivet kan smak også brukes som en målemetode i utforskende aktiviteter. Hva om vi har en gruppe barn og spør «hvilken er surest av A eller B?» Barna kan svare at A er surest, B er surest, eller at begge er like sure. Så svarer kanskje 14 av 20 de opplever A som surest, to synes B er surest, og fire synes de er like sure. Smaksopplevelsen er fremdeles noe personlig og individuelt, men samtidig er vi på god vei mot noe objektivt. Smaken blir målbar fordi vi kan telle antall stemmer. Samtidig teller den enkelte stemme like mye som alle andre, for den enkelte erfaring er gyldig for det enkelte barnet, noe vi må respektere. Det er ikke rett og galt i folks erfaringer, men vi kan lete etter mønstre når vi er mange sammen. Hva om resultatet spriker, er det et problem? Ikke nødvendigvis, for kanskje er de så like at det er vanskelig å merke forskjell, eller kanskje har ikke alle forstått spørsmålet vårt. Dette er også viktige, og vanlige, sider ved utforsking. Et eksempel blant ressursene på forskerfro.no der dette perspektivet kan brukes er aktiviteten «Eplesmaking». 

Grønn drue, eller grønn oliven? Foto: Pixabay.com

Den tredje dimensjonen handler i større grad om opplevelsen, der smakserfaringens egenverdi står i sentrum. Smaken er ikke et instrument, men en opplevelse som i seg selv er verdt å erfare. De som jobber med kunstfagdidaktikk vil ofte forholde seg til dette perspektivet på erfaring; hvorfor vi hører på musikk, hvorfor vi velger å gå ut og spise i stedet for å sitte hjemme, hvorfor vi pynter maten eller dekker bordet pent osv. På samme måte som i kunsten, trenger ikke opplevelsen nødvendigvis være vakker, behagelig eller velsmakende, for at den skal ha estetisk karakter eller verdi. Den kan være tankevekkende, provoserende, til og med ubehagelig. Ofte avhenger dette av hva avsenderen eller kunstneren har hatt som intensjon. I barnehagen kan denne dimensjonen kanskje knyttes til hvilke assosiasjoner barna får fra ulike smaksopplevelser; «dette smaker som det vi får hos mormor», eller noe så enkelt som å begrunne valg av pålegg på brødskiva. Det er heller ikke noe i veien for å bruke smak som del av historiefortelling, for det er ingen grunn til at en historie kun skal erfares kun gjennom ører og øyne.

Disse dimensjonene ved smak vil selvsagt flyte over i hverandre, de er ikke naturlover men didaktiske hjelpemidler. Men de kan like fullt være nyttige. Husker vi tilbake til Leer og Wistoft sin anbefaling om å ta barnas smak på alvor, kan smak som del av aktiviteter og måltider være fin anledning til å ivareta barnas medvirkning på ved å ta deres opplevelser på alvor.

Det finnes også andre måter å dele inn smak i ulike dimensjoner, eksempelvis foreslår de danske utdanningsforskerne Karen Wistoft og Lars Qvortrup (2018) åtte dimensjoner ved smak i boka «Smagens didaktik».

Hva kan vi gjøre med smak?

Leer og Wistoft viser til det danske prosjektet «Fra haver til maver» hvor smakserfaringer knyttes til opplevelse av mat fra jord til bord, gjerne gjennom selv å være med på å dyrke frukt og grønnsaker. En del barnehager vil ha mulighet til å plukke ville bær og vekster, og kanskje får man lov å høste frukt og bær hos naboer som ikke klarer å høste eller bruke opp alt selv. Det er også mulig å dyrke grønnsaker og urter innendørs. Hvis barna får delta i matlagingen får de gjerne et eiendomsforhold til maten som kommer på bordet, og de vet noe om hvilke ingredienser som inngår. Selv om man ikke kan dyrke eller høste, kan man altså være med på en større del av reisen til råvarene enn bare å få dem servert ferdig tillaget. Barna får underveis i prosessen anledning til å bruke sin analytiske smak (dimensjon 2) for å vurdere og beskrive de ulike råvarene. I dimensjon 2 er spørsmålet om hvorvidt man liker noe et mindre relevant spørsmål. Å smake blir et oppdrag, ikke en plikt. Spørsmålene vi stiller blir viktige ved at vi ikke alltid faller for fristelsen å spørre om det er godt, men heller be om beskrivelser, om dette passer til middag eller dessert, om man kan bruke det på brødskiva eller i suppe eller andre relevante spørsmål. Samtidig må vi som voksne også huske at vi møter barnas erfaringer med respekt, at barna blir hørt, for eksempel ved at de får mulighet til å velge mellom ulike ingredienser. Oppskrifter blir da i større grad utgangspunkt for improvisasjon og i mindre grad regler som må følges (Leer og Wistoft, 2018). Her vil dialogen måtte tilpasses aldersgruppe, de enkelte barna, grad av språkutvikling osv.

Begynne tidlig med smak Foto: Pixabay.com

Når vi kommer til måltidet, med egne ingredienser eller ei, kan vi med utgangspunkt i kunnskapen ovenfor, reflektere over hva slags språk vi bruker om maten. Hvis vi er bevisst på om vi legger oss på en analytisk og beskrivende dialog om smaken (dimensjon 2), eller om vi vil snakke om de estetiske erfaringene (dimensjon 3), kan vi også bruke språket vårt som pedagoger mer bevisst. Dimensjon 3 er ikke nødvendigvis en tommel opp/tommel ned-vurdering av maten, men like gjerne en beskrivelse av hva vi opplever når vi smaker noe. Elly Tuset gir noen eksempler på dette i sin artikkel. Jeg har selv gjort aktiviteter med både barn og voksne der vi stiller spørsmål som «hvordan ville det høres ut om vi skulle lage musikken til en sitron?», «vil musikken som handler om en sitron være annerledes enn musikken som handler om en hvetebolle?» og «hvilket av de to musikkstykkene passer best til denne grøten?» (Fooladi, 2020; Fooladi og Aurdal, 2020). Dette er jo litt slik komponister av filmmusikk må tenke, og det finnes forskning som indikerer at vi gjør koblinger på tvers av sanser. Slik som at rød farge assosieres med søt smak mens gult assosieres med syrlig smak. Taggete former assosieres med bitter smak, runde former med søt. Som nevnt ovenfor, kan vi også formidle, eller lage sammen, fortellinger der vi bruker flere sanser aktivt. Her befinner vi oss i dimensjon 3, men om vi jobber systematisk sammen med barna kan vi også hente inn dimensjon 2. Når smakingen kommer som del av en utforskende aktivitet eller en fortelling, blir smakingen et oppdrag i en positivt ladet kontekst og ikke en plikt fordi det er sunt. Og samtidig har vi kanskje fått til én eksponering, og vi er ett skritt nærmere på vei til aksept, hvis det skulle være et mål. Det viktige er at smakingen er i en kontekst av frivillighet, men denne frivilligheten kan altså motiveres på ulike måter.

Gleden av å lage mat sammen. Foto: Pixabay.com

Å sette ord på smaksopplevelser er vanskelig, ikke bare for barn men også for oss voksne. Det betyr ikke at det ikke er mulig, men kanskje at vi trenger å øve på det. Å putte noe i munnen kan være et lite eventyr, det kan være en plikt, eller det kan være noe vi gjør uten å ofre det en tanke. Hvilken av disse vi heller mot kan handle både om innstilling, kunnskap og øvelse. Desto mer vi øver på å bruke smakssansen, desto oftere vi er bevisste smakere, desto oftere vi snakker om opplevelsene, desto flinkere blir vi. Både voksne og barn. Og desto flere opplevelser får vi som kanskje kan hjelpe oss å bli mer oppmerksomme på det sanselige i verden rundt oss.