Å la barns nysgjerrighet lede vei i naturen

Toåringen er på tur i skogen med et GoPro-kamera festet til magen. Rundt han svirrer resten av barnegruppa med sine prosjekter. De voksne har trukket seg tilbake, observerer og lytter. De ser mot toåringen i den kalde bekken. Det ser ut som han strever veldig med å bevege seg i det ulendte terrenget, men ingen bryter inn. Gutten fortsetter å jobbe seg oppover den lille bekken. Han bruker hele kroppen, krabber litt, går litt, legger seg ned litt. Ofte stopper han opp og blir stående stille. Han bruker langt tid, men beveger seg lite fremover og har i grunn beveget seg få meter fra barnehageporten. På en annen tur ville nok de voksne gått og hentet han tilbake på stien, så de kunne holdt følge med de av ungene som allerede er langt oppover bakken i skogen, og som vi nå så vidt kan skimte ryggen av mellom trærne. Men denne turen handler ikke om å nå et turmål, om at alle skal gå sammen, eller om de voksnes behov for kontroll. Denne turen ledes av barna, av deres nysgjerrighet og utforskertrang. Så de voksne fortsetter å observere på avstand og lar gutten jobbe seg oppover bekken i sitt eget tempo.

2-åring som leker med pinne i vannet. Kanskje på fisketur eller kanskje noe annet? Foto: Steffen Tangen

Å stoppe seg selv og lytte med hele kroppen

Turen er en del av et prosjekt som gjennomføres av studentene på barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold. I prosjektet er barnas nysgjerrighet til naturen i fokus. For å utvide synet på de yngste barna og deres måter å være i naturen (og verden) på er studentenes oppgave å stoppe seg selv før de griper inn i barnas utforsking. Stoppet kan bidra til å skape rom for barnas initiativ, et mulighetsrom der også den voksnes bevissthet skjerpes (Appelbaum i Larsen, 2012).

Både faglitteratur og erfaringer fra blant annet barnehagelærerstudentene viser at de yngste barna (0-3 år) i mange sammenhenger oppfattes som mindre kompetente og med stort behov for hjelp og veiledning fra voksne. Erfaringene er at de yngste i mindre grad er med på turer i skogen, og ofte bryter voksne inn i barnas utforsking for å aktivisere og veilede. Å lytte til de yngste barna krever noe mer enn å lytte til verbale utsagn. De yngste barna kommuniserer med hele kroppen, med lyder, mimikk, bevegelser, blikk, stillhet og lignende. Skal vi høre hva de yngste sier må vi også lytte med hele kroppen, for det er med kroppen og ikke med ord de først og fremst snakker (Løkken, 2002 i Johannesen og Sandvik, 2008).

Utforskning av bekk. Foto: Ellinor Hoveid

«Det skjer jo ingen ting!» Hva er det å være aktiv i naturen?

Det kan være utfordrende å legge merke til hva de yngste barna er nysgjerrige på, og å la de få være i nysgjerrigheten uten å bli forstyrret av observerende voksne. Prosjektet utfordrer synet på den voksnes rolle ute i naturen og synet på hva et aktivt og nysgjerrig barn er.

De ansatte som i begynnelsen av teksten stopper seg selv fra å gripe inn i toåringens tur opp bekken får i ettertid, når de ser på filmen toåringen har filmet med kameraet på magen, se hendene som nysgjerrig utforsker naturen rundt seg og lydene hans som gir inntrykk av glede og begeistring. De ser at stoppene ikke var inaktive pauser, men oppmerksomme øyeblikk der gutten var nysgjerrig på lyder, kvister, bark og andre elementer han sanset rundt seg.

Å gi fra seg kontrollen er vanskelig. Fra å være en aktiv og lekende voksen som i stor grad leder aktivitetene på tur med de yngste er det en stor overgang å skulle trekke seg helt tilbake. Gjennom praksis skapes også forventninger. Barna blir vant til å følge de voksnes led hvis de voksne ikke gir barna muligheten til å lede. «Men det skjer jo ingenting!» har vært en tanke mange av studentene har kjent på der de står i skogen med ettåringer som tilsynelatende står stille og venter på å bli aktivisert. Studentene har trodd at de stillestående barna ikke klarte å aktivisere seg selv og at turen var mislykket fordi barna ikke tok i bruk naturen. Men hva er egentlig å ta i bruk naturen?

I naturen er det mange måter å være aktiv på. Filmer fra prosjektet har vist ettåringer som studerer naturen uten at kroppen beveger seg i særlig grad. Små bevegelser med hodet, blikk, hender, mimikk og små lyder som er vanskelig å oppdage, selv for tilstedeværende voksne. Flere av disse bevegelsene fanges opp på filmene og gir inntrykk av at barna opplever skogen med hele seg. De yngste barna er nysgjerrige og aktive på andre måter enn de eldre barna. De kan utforske de små nære tingene innenfor en liten kvadratmeter i flere minutter, bare de får tid og rom til det. Hodet som legger seg på skakke lytter kanskje til lydene fra trærne, munnen som er hardt lukket smaker kanskje akkurat da på en bit med bark og barnåler og smilet i munnviken er kanskje en reaksjon på vinden som kiler i nakken. Den våte mosen og kvaen som klistrer seg til fingertuppene tilbyr både lukt og konsistens som er spennende å utforske mens man sitter helt stille og bare beveger fingrene så vidt.

På en film ser vi en ettåring som sitter og synger litt for seg selv. Det la ingen merke til da vi var ute i skogen og bare fokuserte på de stillesittende kroppene. Filmene og refleksjonene i etterkant gir erfaringer som påvirker tanken om hva en vellykket tur er og viser oss at vi i mye større grad kan ha tillit til naturen som en arena for utforsking.

Å utforske gjennom å kjenne på konsistens i naturen. Foto: Elfred Hoveid

Studentprosjekt

Prosjektet ble gjennomført i kunnskapsområdet natur, helse og bevegelse, som spesielt fokuserer på fagområdene natur, miljø og teknologi og kropp, bevegelse, mat og helse fra Rammeplan for barnehagen. Små studentgrupper gjennomførte prosjektet i egenvalgte barnehager. Hver gruppe fikk utdelt et GoPro-kamera som de spurte om et barn ville bære på enten hodet eller brystet. Videoen skal hjelpe studentene i refleksjonsfasen, i tillegg til egne observasjoner. Ofte ga videoene en unik innfallsvinkel, med helt nye perspektiver på de yngste barnas utforsking i naturen, sammenlignet med kun egne observasjoner. Studentene fikk i oppgave å fremføre sine opplevelser og skildringer fra gjennomføringen for sin klasse og sine lærere. Her ble erfaringer og refleksjoner delt, og klassen fikk mulighet til sammen å drøfte hvordan barnas filmer bidrar til å utvide perspektivene fra turen.

Å bruke GoPro-kameraer som filmer barn er ikke uproblematisk, og det er svært viktig å gjøre nøye etiske vurderinger for bruk med de yngste barna. Barna glemmer ofte at de har kamera på, noe som gir dokumentasjoner som er veldig spennende å observere, men som også løfter etiske problemstillinger. Kameraene observerer en del av barnas verden som er mer privat og uforstyrret, fordi det ikke nødvendigvis er voksne til stede (Hov & Neegaard, 2020).  Prosjektet krever refleksjoner rundt hvordan man kan finne balansen mellom dokumentasjon for pedagogisk utvikling og barns rett til privatliv (Barnekonvensjonen). Barnas rett til å si sin mening og bli hørt fordrer også en ekstra oppmerksomhet mot de yngste barnas kroppslige signaler og studentene må gi ungene mulighet til å velge/gi uttrykk for om de vil ha kamera på, og eventuelt når de vil ta det av igjen.

Kanskje en liten drage eller en dinosaur? Foto: Steffen Tangen

Sanseopplevelser og risikomestring

Gjennom å la barna filme sin måte å være i naturen på får studentene innblikk i barns nysgjerrighet fra barnas perspektiv. Filmene skaper grunnlag for refleksjoner rundt barns tilstedeværelse i naturen, og de yngste barnas kompetanser og nysgjerrighet, samt evne til omsorg, vennskap og samhandling med hverandre. Barnas filmer viser også barn som selv får mulighet til å vurdere risiko i naturens utfordrende terreng. De voksne roper ikke «vær forsiktig», men likevel ser det ut til at barna tilpasser sine bevegelser etter egen kroppsbeherskelse og mestringstro i naturområdet. Å kunne se barna gjøre egne vurderinger på nært hold bidrar til å utvide synet på de yngste barnas handlingsrom.

Selv om studenter og ansatte skal stoppe seg selv, skal de ikke slippe ansvaret. De ansatte har et overordnet ansvar for å gjøre nødvendige risikovurderinger i et valgt område, og bør ha i baktankene at området skal være så sikkert som nødvendig, men ikke så sikkert som mulig. Det ligger mye lærdom i å utforske et område med innslag av risiko for småskader, da barna selv starter sin opplæring av risikovurderingsevne gjennom erfaringene de opparbeider seg i området. Barn har en progressiv tilnærming til risiko, og vil ikke automatisk oppsøke risikoer hvor de har en forestilling om at de kommer til å feile (Moser & Sandseter, 2010). Barnas subjektive risikovurdering baseres på mange erfaringer, og krever derfor tilstedeværelse, utforsking og lek i områder hvor risikoer befinner seg. Jo flere erfaringer, jo mer realistisk blir barnas subjektive risikovurdering, og således styrkes deres risikomestring.

Filmen av gutten i bekken illustrer noe viktig: det er vanskelig for oss voksne å forutse helt konkret hva som vil gi gode opplevelser i naturen. Ingen kunne predikert at denne gutten ville ha en såpass god opplevelse med noe så enkelt som en pinne og en kald bekk. Det er en lærdom i dette. Når vi planlegger for å gi gode opplevelser til barn, må vi legge til rette for det uplanlagte. Dette gjelder egentlig i alt som gjøres i barnehagen. Når det kjøpes inn lekeutstyr bør det kanskje vurderes leketøy hvor bruksområdet ikke er helt forhåndsdefinert av de voksne? Det samme gjelder i naturen: man kan oppsøke områder med stor variasjon. Da kan man gi barnas fantasi større mulighetsrom, og skape turer der utbyttet ikke i like stor grad er begrenset av de voksnes forestillinger.

Å oppleve hvordan de yngste barna i stor grad bruker hele kroppen og alle sansene i sin utforsking av miljøet rundt seg endrer måter for å planlegge og legge til rette for turer i naturen med de yngste. Man kan vurdere hvilke muligheter det er for at hver sans kan bli stimulert i et område. Hva slags lukter er det? Hvor mange forskjellige lyder? Er det mange farger? Er terrenget kupert? Hvordan kan vi i større grad appellere til alle sansene på turer i naturen?

Avslutning

Vi startet denne teksten med å skildre en fortelling om et barn som utforsker med pinner og vann. Barnet skaper seg en opplevelsesrik tur oppover en bekk ved å bruke hele kroppen, og å være nysgjerrig på naturen og elementene rundt seg. Med bakgrunn i videoen han filmer gir han oss innsikt i hvordan denne opplevelsen er noe mer enn det vi kunne klare å se ved å observere han på avstand.

Denne typen videoer har vært viktig for oss i våre refleksjoner rundt de yngste barnas væren i naturen. Filmene hjelper oss å se barnas utforsking med deres blikk. Den har også vist viktigheten av å ta utgangspunkt i barnas nysgjerrighet.

Vi håper vi har klart å inspirere til å prøve å oppleve naturen mer med barnas perspektiv, og hvordan dette kan lede til nye tanker og idéer i arbeidet med barn.

Litt slimete, men også litt ru. Hmmm, denne var merkelig. Foto: Steffen Tangen

Se også:

Film om de yngste barna, fra Naturfagsenterets barnehagesatsning.